Hvordan håndheves folkeretten? Et sentralt instrument er ICJ, som er er FNs primære domstol og anses som den fremste rettsanvender av folkeretten. I anledning 70-årsjubileet for ICJs første sammentreden nå i april, vil vi i denne bloggposten gi en oversikt over ICJs folkerettslige grunnlag og virksomhet.
ICJ, Den internasjonale domstolen, startet sitt arbeid i Haag i 1946. ICJ er lokalisert i Peace Palace, sammen med blant annet med den faste voldgiftsdomstolen, Hague Conference on Private International Law og Hague Academy of International Law.
Kort historikk
Forgjengeren til ICJ var den faste domstol for internasjonal rett, PCIJ. PCIJ var nær tilknyttet, men ikke en del av Folkeforbundet. ICJ er ett av FNs hovedorganer, det eneste som er lokalisert utenfor USA. Domstolen ble opprettet ved FN-paktens art 7 i 1945. ICJ er ofte omtalt som Haagdomstolen. Dette er derimot noe upresist da betegnelsen og brukes på både Den faste voldgiftsdomstolen og Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie.
En rekke saker relatert til ICJs virke ble behandlet i 1946 av Sikkerhetsrådet, se S/RES/9 (1946) og S/RES/11 (1946), og under FNs Generalforsamlings første sesjon. Etter valg av dommere m.m. startet ICJ sitt virke i april 1946, samtidig med at PCIJ ble oppløst. Den første samlingen var nærmere bestemt 18. april 1946
Grunnlaget for ICJ og dets virke
I tillegg til FN-paktens artikkel 7 omhandler kapittel XIV ICJ, men pakten er ikke den eneste kilden som regulerer og er relevant for ICJ og dets virke.
ICJs statutter finner man, offisielt, som vedlegg til FN-pakten og er en integrert del av pakten, jfr. pakten art 92. Statuttene er også tilgjengelig fra ICJs nettsider og regulerer domstolens kompetanse og virkemåte. Bestemmelser om eventuelle endringer av statuttene finner vi i statuttenes kapittel V. Her fremgår det blant annet av henholdsvis artikkel 69 og 70 at endringer må gjennomføres på samme måte som endringer av FN-pakten men at domstolen har kompetanse til å foreslå endringer. Bestemmelsene om endringer i FN-pakten finner vi i FN-paktens kapittel XVIII.
Statuttenes artikkel 30 fastslår at domstolen skal utforme nærmere bestemmelser om sitt virke og rettergangsorden. Dette har kommet til uttrykk i dokumentet, Rules of Court, av 14. april 1978.
I 2001 vedtok ICJ en rettledning for parter i saker for domstolen. Som det følger av ICJs sider, er dette et tillegg til prosedyrereglene i Rules of Court og ikke en endring av disse.
I tillegg er det en rekke andre kilder som er relevante for domstolens virke. Disse finner man samlet på ICJ sine sider under Basic Documents, Other Texts. En rekke av kildene, som FN-pakten, statuttene, Rules of Court med mere har ICJ publisert samlet i dokumentet Acts and Documents No. 6.
Dommerne
ICJ består av femten dommere fra like mange land. Dommere blir valgt, etter nominasjon fra staters representanter i voldgiftsdomstolen, av FNs generalforsamling og Sikkerhetsrådet for en niårsperiode. En tredjedel av dommerne velges hvert tredje år. Slik sikres det kontinuitet ved domstolen. Dommerne ved ICJ har privilegier og immunitet som diplomater. Norge har i dag ingen dommer ved ICJ. Tidligere har vi hatt Jens Evensen (1985 – 1994) og Helge Klaestad (1946-1961).
Hvis en stat ikke har en dommer av sin egen nasjonalitet ved ICJ følger det av artikkel 31 3. ledd at de kan velge en ad hoc dommer. Den skal da helst velges fra de som var nominert til valg, jfr. artikkel 31 2. ledd.
Domstolen har en president og en visepresident som velges hvert tredje år. Presidentens oppgaver er blant annet å være møteleder for domstolens møter, lede domstolens arbeid og føre tilsyn med administrasjonen. I tilfeller hvor det er uavgjort antall stemmer i en sak for domstolen, har presidenten, i følge artikkel 55, den avgjørende stemmen. Visepresidenten trer inn i presidentens arbeid ved sistnevntes fravær. Nåværende president er franske Ronny Abraham og visepresident er Abdulqawi Ahmed Yusuf fra Somalia. Domstolen har hatt én president fra Norge, Helge Klaestad i perioden 1958-1961.
Saker for domstolen
Domstolen behandler to typer saker rådgivende uttalelser og domsavgjørelser. De offisielle språkene er fransk og engelsk og det er opp til partene å avtale språk, se artikkel 39 i statuttene.
Rådgivende uttalelser
Statuttenes kapittel IV omhandler rådgivende uttalelser fra ICJ, men det er FN-paktens artikkel 96 som gir hjemmel for hvem som kan be om rådgivende uttalelser. I følge den kan FNs generalforsamling og Sikkerhetsrådet be om uttalelser angående juridiske spørsmål. Mens andre FN organer og andre spesialiserte organer, som har fått fullmakt fra generalforsamlingen, kan be om uttalelser om juridiske spørsmål innen sitt virkeområde.
Parter for domstolen
Det følger av statuttenes artikkel 34 at det kun er stater som kan være parter for domstolen. ICJ kan dermed ikke brukes av individer eller andre private rettssubjekter for å klage inn stater for brudd på folkeretten. Alle stater som er parter til FN-pakten er og parter til statuttene og har adgang til å anvende domstolen. Andre stater kan bli part til statuttene uten å bli part til FN-pakten, se FN-paktens art. 93. Statene representeres av utsendinger som kan ha bistand av sakfører og forsvarer, jfr. statuttenes artikkel 42.
Partene må anerkjenne domstolens jurisdiksjon for at domstolen skal kunne dømme i den enkelte sak. Det kan gjøres enten ved konkret avtale mellom partene om at domstolen skal kunne avgjøre tvister. Gjennom at domstolens jurisdiksjon er godkjent av partene gjennom konvensjon. Eller ved at en part ensidig erklærer at den anerkjenner domstolens jurisdiksjon, se statuttenes artikkel 36, 2. ledd. Nærmere bestemmelser om begrensninger i erklæringen og hvor erklæringen sendes følger av artikkelens 3. og 4. ledd. Ved innsigelser om domstolens jurisdiskjon følger det av 6. ledd at domstolen avgjør selv om dens jurisdiksjon. Nærmere bestemmelser om prosessen rundt innsigelser, finner man i Rules of Court art. 79.
I tillegg til at partene må være stater og ha anerkjent domstolen, må de ha rettslig interesse og saken må ikke kunne avvises som følge av manglende «admissibility».
Norge har, så langt, vært part for domstolen tre ganger; 1988 (Maritime Delimitation in the Area between Greenland and Jan Mayen (Denmark v. Norway)), 1955 (Certain Norwegian Loans (France v. Norway)) og 1949 (Fisheries (United Kingdom v. Norway)).
Av de andre nordiske landene så har Sverige og Finland vært parter én gang, Island to ganger, mens Danmark har vært part i tre saker.
Saksgangen
Saksgangen for ICJ fremgår av kapittel III i statuttene. Under følger en kortversjon av innholdet av kapittelet.
Saken bringes for domstolen enten ved skriftlig, formell henvendelse, eller ved bekjentgjøring av avtale som beskriver hva som er omtvistet og hvem som er parter. Se artikkel 40 i statuttene.
Videre er det først en skriftlig saksfremleggelse og så en muntlig hvor den sistnevnte er en høring av vitner, eksperter m.m. Se artikkel 43 i statuttene. Høringen er åpen for publikum med mindre domstolen bestemmer noe annet, artikkel 46.
Avgjørelsen er endelig og fremlegges for åpen rett.
Rettskildebildet
Av statuttenes artikkel 38 fremkommer det hvilke kilder domstolen skal legge vekt på og om disse er primære eller subsidiære. Artikkelen er i utgangspunktet kun bindende for domstolen, men anses å være et uttrykk for hvilke kilder som er særlig relevante innen folkeretten. For gjenfinning av de mest sentrale folkerettskildene, se bloggposten «Søkeveiledning: Folkerettskilder» Og for en mer omfattende oversikt over kilder i folkeretten se: PIL Research Guide
Primærkildene domstolen skal legge vekt på :
- Internasjonale konvensjoner som etablerer bestemmelser som er anerkjent av parter til avtalen
- Internasjonal sedvane som kommer til uttrykk som generell praksis som er oppfattet som gjeldende rett
- Alminnelige rettsgrunnsetninger
Subsidiære kilder:
- Rettspraksis – binder i utgangspunktet kun statene som var parter i den konkrete tvisten, jfr. artikkel 59.
- Juridisk litteratur.
Videre lesing og bakgrunnslitteratur
Collected Courses of the Hague Academy of International Law
Tilgjengelig via Universitetet i Oslo
Fifty Years of the International Court of Justice, Redigert av Vaughan Lowe og Malgosia Fitzmaurice.
Tilgjengelig både som trykt og e-bok ved Universitetet i Oslo.
The International Court of Justice – Handbook
The International Court of Justice : An Arbitral Tribunal or a Judicial Body, av Serena Forlati
Tilgjengelig som e-bok ved Universitetet i Oslo.
Juridisk Bibliotek : Blogg 