Bruk av kilder i oppgaveskriving

Når må du henvise?

Spørsmål om henvisninger og litteraturliste er ofte vanskelige for jusstudenter. Reglene kan oppfattes som uoversiktlige og konsekvensene ved å trå feil kan være store. Jeg synes hensynene bak henvisningsnormene gir god veiledning for å avgjøre grensespørsmålene: Henvisningene skal vise hvilke kilder du har brukt i teksten og sette leseren i stand til å finne frem til materialet du bygger på. Alle kilder du bruker skal være i kildelisten og ingen kilder du ikke har brukt tas med der.

Følgende avsnitt tar opp og besvarer de vanligste spørsmålene biblioteket får om henvisninger.

Må jeg henvise når jeg benytter samme terminologi som en kilde?

Dersom du bruker samme ord for å beskrive et fenomen som er vanlig brukt blant de fleste forfatterne innenfor fagfeltet, trenger du ikke henvise til hvor du har hentet terminologien fra. Konklusjonen kan imidlertid bli motsatt dersom en bestemt ordbruk er introdusert av en enkeltforfatter eller av et avgrenset fagmiljø. I slike tilfeller bør du henvise til der du har hentet terminologien fra, både for å vise at du kjenner opphavet og for å unngå mistanke om at du forsøker å utgi den som din egen. Du kan for eksempel skrive «Denne termen ble først introdusert av Peder Ås og katterettsmiljøet ved UiO».

Må jeg henvise når jeg benytter samme avgrensninger som en kilde?

Når du leser om et juridisk spørsmål vil du oppdage hvordan forfatteren har gjort avgrensninger i stoffet for å utelate det minst interessante og fremheve det viktigste ved temaet. Dersom du synes avgrensningen er bra, må du begrunne hvorfor den er hensiktsmessig, men du kan fritt benytte deg av samme avgrensning uten å henvise til hvem som tidligere brukte den. Selv om det kan ligge en god del grubling bak en avgrensning, er det ikke naturlig å se avgrensninger helt på samme måte som andre bidrag i teksten. Avgrensninger handler mer om egenskaper ved temaet som behandles enn andre elementer i en juridisk tekst.

Må jeg henvise når jeg bruker elementer fra noen andres disposisjon?

En god disposisjon fører leseren gjennom teksten og presenterer problemstillingene i en logisk og sammenhengende rekkefølge. Du må gjerne bruke samme disposisjon som en annen tekst, men da må du henvise til hvor du har hentet inspirasjonen fra. Du kan for eksempel skrive «Disposisjonen av følgende avsnitt er inspirert av kapittel fire i Hans Tastads lærebok i piratrett».

Forskjellen mellom avgrensning og disposisjonselementer handler om at avgrensningene er knyttet tettere til egenskaper ved spørsmålet som drøftes og disposisjonen inneholder et større selvstendig bidrag fra forfatteren.

Må jeg henvise til «alminnelig kjent juridisk kunnskap»?

Hovedregelen er at alminnelig kjent kunnskap ikke trenger en henvisning. Dette unntaket fra hovedregelen om at du alltid må henvise gir imidlertid ikke så mye veiledning i praksis. Blant annet er det vanskelig å påvise hva som egentlig utgjør «alminnelig kjent juridisk kunnskap» og hvilken verdi slik kunnskap kan ha i en juridisk fremstilling. Som regel er det lite behov for å gjenta juridiske selvfølgeligheter. Det er minst to grunner til at det er lurt å se bort fra unntaket «alminnelig kjent juridisk kunnskap»: Det kreves ikke særlig stor innsats for å ta med en henvisning og om leseren skulle mene at den er overflødig, gjør den ingen skade. Konsekvensene av å utelate en henvisning, der du burde ha vist til kilden du benyttet, kan imidlertid bli store. Leseren kan få inntrykk av at du ikke henviser til alle kildene du har benyttet. Du bør henvise dersom det er mulig og finnes informasjonen i flere kilder kan du si «Se for eksempel…».

Hva gjør jeg med tanker jeg har kommet på selv eller ikke husker hvor jeg har fra?

Det er alltid bra å ha med egne tanker i en juridisk tekst i form av analyser eller konklusjoner. Bruker du substansiell informasjon du enten har kommet på selv eller har glemt hvor du har fra, gir det flere praktiske utfordringer. Hver gang du skriver inn substansiell juridisk informasjon i teksten, vil leseren forvente at du henviser til en kilde du har hentet det fra. Selv om du skulle ha kommet på en tanke helt på egenhånd og tilsvarende informasjon finnes i en kilde, vil leseren forvente en henvisning til kilden. Mangler henvisningen kan det skape et inntrykk av at du har benyttet kilden uten å henvise. Det betyr at du må være forsiktig om du benytter juridiske resonnementer du har kommet på selv eller ikke husker opphavet til. Du må undersøke grundig hvem som kan ha skrevet noe lignende, og om du finner tilsvarende standpunkter, må du henvise til kilden selv om du kom på det samme helt på egenhånd. Du kan for eksempel skrive «Standpunktet er lagt til grunn av Marte Kirkerud i hennes lærebok i japperett og jeg er helt enig i hennes konklusjon».

Kan jeg henvise en gang når et helt avsnitt er basert på en enkelt kilde?

Hver opplysning du henter fra en kilde krever en egen henvisning. Normalt samles disse opp på slutten av en setning med en enkelt fotnote som inneholder henvisninger til alle kildene som er brukt i setningen. Hovedregelen er altså at du ikke lage en enkelt henvisning som gjelder for et helt avsnitt. Det blir ofte ikke presist nok. Unntak fra dette kan være om du skal fortelle at du bruker samme disposisjon som en annen kilde. Da kan du for eksempel skrive «Følgende avsnitt er basert på disposisjonen fra…». Eller når det blir uforholdsmessig mange like noter i et avsnitt. Da kan man vurdere om man bør sette noten på slutten av avsnittet.

Må jeg henvise når jeg finner en kilde i litteraturlisten til en bok?

Dersom du finner frem til en kilde gjennom en annen kilde, trenger du bare henvise til kilden du faktisk benytter. Du trenger ikke vise til kilden som hjalp deg med å finne frem til den. At det må være slik er enkelt å forstå når vi ser på alle de andre måtene du kan finne frem til kilder. Ingen litteraturlister presiserer at den ene kilden er funnet gjennom nettsøk og den andre etter tips fra en professor.

Er det greit å benytte sitater jeg finner i kildene?

Nei. Du bør alltid finne frem til originalkilden og sitere denne. Bare i de tilfellene der originalkilden ikke er tilgjengelig for deg, for eksempel fordi den er skrevet på et språk du ikke behersker, er det greit å bruke sekundærsitat fra en annen kilde. I slike unntakstilfeller må du alltid presisere at du har funnet sitatet i en sekundærkilde. Dette gjøres ved en dobbelthenvisning «originalkilde sitert etter sekundærkilde«.

Hvordan henviser jeg til bøker med to forfattere der den ene er død?

Spørsmålet virker absurd – døde folk skriver ikke bøker, men i juridisk litteratur skjer dette stadig vekk. En ny utgave av en bok har en annen forfatter enn de tidligere utgavene hadde. Det gjelder typisk juridiske lærebøker som har blitt oppdatert av nye forfattere etter at originalforfatteren har trukket seg tilbake eller er død. Fordi tittelen og utgavenummereringen er videreført, vil det virke misvisende å likestille originalforfatteren og den nye forfatteren som ved andre medforfatterskap. I stedet skrives originalforfatteren på forfatterplassen, og den som har oppdatert boken blir nevnt sammen med utgaveinformasjonen:

Eckhoff, Torstein, Rettskildelære, 5. utg. ved Jan E. Helgesen, 2001.

Hvor finner jeg mer informasjon om utforming av henvisninger i juridiske arbeider?

Juridisk biblioteks «forslag til hvordan man kan henvise i juridiske arbeider» omfatter ikke alle varianter av kilder eller alle eventualiteter. Derfor inkluderer nettsiden også «Generelle retningslinjer» som gir innspill til hva du bør huske på dersom du ikke følger bibliotekets forslag eller bruker varianter av kilder som ikke er dekket av forslagene.

Mange andre enkeltspørsmål er også dekket av bibliotekets anbefalinger, blant annet plassering av fotnoter, sitatbruk, gjentatte henvisninger, organisere kildelisten, utilgjengelige kilder og om det trengs URL for alle elektroniske dokumenter.

På nettstedet søk og skriv kan du også finne gode råd når du skal bruke kilder og lage henvisninger og litteraturliste.

Av Bård S. Tuseth